Nattvakt

Jeg har alltid likt å jobbe på kvelden eller natten. Det er stille i huset, alle sover - og jeg får ro. Hører bare at veggene rører litt på seg, det er tydelig at høsten, og det litt mer kaldere været har kommet. Regent knitrer mot de harde flatene på utsiden.

Jeg sitter i stuen på Sinsen. Er egentlig dødsliten, sår og frustret. Oppgaven min er å ikke sove så mye - jeg våker. Ikke fordi jeg må eller noen har bedt meg om det, men kjenner en trang på at det er det jeg skal gjøre i natt. Samboren min, Sim, har det siste døgnet vært på AHus. Skikkelig antibiotika kur, med steroider for å rette opp i en heftig infeksjon. For fire uker siden operate han mandlene sine. Selve operasjonen, og legeprosessen gikk veldig bra, men han kom seg aldri. Når er vi i uke 4, og det har vært høy feber, smerte i alle ledd, vondt å ta på huden, og han sliter med å få i seg mat. Det er ikke han. Etter å hatt ambulanse på besøk og en tur på legevakten var det ikke mer å gjøre - ikke bra nok. 

Det er for voldsomt å se en du er så glad i, skal ha det så vondt over tid. Magefølelsen min ba meg om å ringe sykehuset. Han ble tatt i mot en time senere, og lagt inn 15 min etter oppmøte. Hvor vanskelig var det. Måtte bare få tak på de rette menneskene. Nå har vi lært - må du ha hjelp. Dra rett til kilden, og si nøyaktig hva som skjer, og hva man trenger. Da skjer det. 

Det han beskriver, kjenner jeg meg så veldig i  - selv om han ikke har revmatisme, er han nå under kategorien usynlig syk. Tror det er det som fikk meg til å skrive i dag. Det er så ufattelig mange måter å være usynlig syk på. Operete mandler, skulle det handle seg om til å betegne denne tittelen. Det er fakta. Han har slitt med dette i over 15 år, blitt sjekket opp i over 5 av dem, stått på venteliste i 6 mnd, og risikoen for at det skjer noe er større som voksen. 

Han sier selv, at hadde han visst dette - ville han ikke tatt operasjonen. Men det er sånn man aldri vet. 

Det han beskriver, er det samme jeg selv var igjennom før jeg fikk diagnosen Sjøgrens Syndrom. Sikkert derfor det det gjør så vondt å se han nå også. Nå forstår jeg hva de rundt meg beskriver min tid i sengen. Jeg kan også virkelig relatere til det å være ufrivillig bundet fast  i sengen, ha smerte som du ikke kan beskrive eller se, og som ikke vil slipper taket. Du vet at noe er feil, men ingen svar på hva og hvorfor. Du vil bare sove bort livet, og helst la det slippe taket for å få fred. Han kjenner seg desperat, jeg føler meg hjelpesløs. 

Det eneste er å bare være, stille opp, prøve å oppmuntre, og si at det kommer en dag i morgen; som forhåpentligvis er noe mer lystigere enn gårsdagen. Det å få en slik kur, med så dårlig immunforsvar tar tid å kurere, og bygge opp kreftene. Ikke lett å ta inn når man er først utålmodig. Jeg må leite i egen sekk og historie, hva var de gode tipsene og handlingene jeg fikk og gjorde, som fikk meg opp av sengen og på dansegulvet? 

Livet. 

= Det som er i ventet foran meg. 

For min  egen del -  er det livet som leder meg. Det stikker og dras i kroppen min nå. Våres fremtid trenger styrke. Den trenger oss begge sammen, og jeg vil ikke klare det som kommer, uten han. 

Kjærlighet, erfaring, mat, søvn og hvile - og en stor dose tålmodighet er nok resepten nå. 

La oss komme igjennom en god natt søvn, og starte en ny dag i morgen. En dag nærmere til noe vakkert, godt og god helse

                                                             

Drøm søtt, og sov godt.