SETT EN STREK

Dette innlegget er linket til det 700 bildet jeg har på instagram tidligere denne uken.

“Sett en strek” Jeg har et ønske om at dette innlegget skal bety noe, og dermed få et innlegg her i memory line. Litt hvor jeg kommer fra, hva som betyr mest for meg, og hva som vil skje etter at tegner en strek for alt som har skjedd.

Fikk høre for ikke så lenge siden noen ord som jeg har smakt mye på, og det har fått meg til å lande mer.  Et prinsipp som jeg tror vi alle glemmer. Vi er for opptatte av å være gode nok for andre, og leve under andres forventninger - men de forventningene er det jo vi selv som setter, og ingen andre bryr seg egentlig før vi selv jager etter dem.  Hvorfor skal vi hele tiden jage etter denne anerkjennelsen, når vi kan bruke energien på gi den til oss selv?

Ordene lyder:

“Hvorfor la gårsdagen påvirke dagen i dag? Det har allerede skjedd, eller bekymre seg for hva som kommer i morgen - for det vil være i morgen. Det er i dag som faktisk skal være i fokus- verken mer eller mindre. Det er bra nok det”

-SSR-

“Jeg skal være ærlig. Hele livet har jeg vært på en måte dumsnill for å gjøre andre happy. Jeg har latt meg påvirke, og gjort ting som jeg inderlig angrer på, og skulle helst ha tenkt meg om to ganger først. Spesielt nå som jeg ser forventningene jeg har skap, som jeg ikke lenger ønsker å være en del av de lengre. En ting er å snu seg selv, og sette denne streken, men det tar søren meg lang tid å få de andre får med seg at en ønsker å endre på noen dårlige vaner. De forventer det ikke, bare det som er.

Mennesket som vanedyr i et nøtteskall.

Metaforen om at alle skal være en del av en “stim”. Det har egentlig aldri vært meg, men samfunnet krever det, og har egentlig ikke passet inn der, jeg orker ikke late som - unødvendig slitsomt.

Jeg er heller ikke PRIKKFRI, og har mer på innsiden enn hva øye som ser.

Det er alltid noen som nok aldri vil forstå uansett, og de som forstår er som regel usikker på hva som står rett foran dem. Finnes ikke nok tid, erfaring eller knagger å sette informasjon og sansene sammen i dette rare puslespillet jeg har i kroppen. Og det er helt greit.

Jeg trives best på på mine egen reise, enn å henge på en annens visjon. Bare la meg gjøre min greie uten å bli dømt for det.

I en alder av snart 34, har jeg nå endelig lært å reise meg opp, gi slipp, gi faen, og gidder ikke drama, eller ta i mot BULLSHIT. Skrevet om det før, da var et ønske om fremtiden, nå lever jeg slik. En egen lov: Nekter å bli tatt for gitt. Nekter å bli urettferdig behandlet, misforstått eller må gjøre noe som helst jeg ikke vil. Nekter også å se på eget liv som sårbart, svak og udugelig. Skyter fra hoften, og driter litt på konsekvensen ved å være ærlig og rett frem. Sier det jeg tenker. Ikke min skyld at mottakeren ikke tåler fakta eller sannheten. Hvorfor er det alltid jeg som skal tråkke varsomt?

Så vil jeg trekke frem en av mine favoritt linjer da. Janteloven. Helnorsk, og litt sånn vi er oppdratt. Etter noen år i England ser jeg dette er et typisk fenomen. Henger litt også med “flink-pike/gutt-Syndromet” Ingen fin syndrom tenker jeg, man blir så spist opp av den anerkjennelsen og likevel være så usynlig. Ingen som vil være det ene eller det andre, man jager etter dette hele tiden. Frem og tilbake.

Er det hva man gjør som er viktig eller det vi kan gjøre for personen ved siden av oss som har betydning?

Hvis man tar bort “ikke” i janteloven - hvilken betydning skaper de 11 linjene da… mye bra for den enkelte vil jeg tro.

Janteloven av Aksel Sandemose (1933,  En flykting krysser sitt spor)

1. Du skal ikke tro at du er noe
2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss
3. Du skal Ikke tro du er ikke klokere enn oss
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss
6. Du skal ikke tro du er mere  enn oss
7. Du skal ikke tro du duger til noe
8. Du skal ikke le av oss
9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe
11. Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?

Jeg hadde ikke vært et godt medmenneske om skulle forholde meg til dette, eller “flinkpike syndrommet” som jeg en gang hadde. Men så er jeg redd for at jeg må bestemme meg for når jeg skulle ha brukt det riktig måte, dette syndrome. På hvilken frekvens, når, hvor og for hvem, hvor mye?

Med en skral helse i snart 20 år, kan jeg si at jeg er stolt over at jeg har funnet rett sti til å kunne fortsette fremover på. Det har kostet dyrt, tårer og ofringer. Jeg har spartekt fra høyt. Selv om det har vært tøft, har jeg klart å ta ett skritt tilbake, fått en ny utsikt, gått videre.

Memory line

Påsken i år ble tilbrakt på hytta ved vannet. Siden Påsken var så sen kunne sommerhytten åpnes tidligere enn vanlig, med litt hjelp av varmeovner og peisen, tepper og mors hjemmestrikkede påskesokker ble det god stemning

Været var så godt, at bikinien ble brukt når solen kom på det høyeste, og huden fikk årets første solstråler. Det var rene drømmeland.

Familien hadde brukt året før tid på å omstrukturere, og pusse opp stedet, og i år ville det bare være de små tingene; som å freshe opp møbler som hadde blitt vintage, freshe opp de siste veggene, og gjøre ferdig utearealet. Alt i sin tid.

Dette stedet skaper tanker, følelser. Et unikt hjem på et vis. Ro. Ett fristed.

Helgen før hadde jeg fått gleden av å være med  på en liten utflukt, og valgte å ta ferjen til Moss, for en svipptur innom dette vidunder-stedet på hjemturen til OsloBy.

Det å sitte på båten, og tankene på dette stedet gjorde meg svimmel. Sånn rar. Nostalgi, over hvor mye dette stedet faktisk betydde. Jeg hadde til nå bare tenkt tanken, men nå ønsket jeg å dele dette høyt. Hadde nok med personen jeg hadde ved siden av meg å gjøre. Det å kunne for første gang sette ord på det. Stemmen min forandret seg. Den ble myk, med hint av lengsel.

Nesten en ømhet, minner av familie jeg bare hadde møtt som liten, via historier. Kanskje dette var det som gjorde sette stede så spesielt.

Den eneste sanne, og det nærmeste jeg kunne komme nær de som falt bort alt for tidlig?

Jeg var bare 3 uker gammel første gang jeg fikk muligheten til å trekke inn den varme sjøluften. Gyllen i huden preget av gulsott, så nesten ut som en indianer med det svarte tette håret. Mye har forandret seg siden den gang. Men roen, lengselen og freden ved å være der, har aldri forandret seg. Heller sterkere og sterkere. Disse påskedagene hadde tankene gått direkte til morfar «Bebpe» Han var møbelsnekker til fingertuppene, og videre tømrer av den fineste klasse. Hver gang jeg tar opp verktøy i hånden, er det som om han er med meg. Samme med mommo med balletten. Selv om det er Pa som har lært meg til å bli handywoman, og skal håndtere verktøy og materiale med respekt. Det har alltid falt helt naturlig for meg. Mommmo og Bebpe døde da jeg var 2 år, kunnskapen gikk til svigersønn og til barnebarn. Jeg husker han ikke er jeg redd, men klamrer fast i at han på mange måter i arven som sitter i meg; ved å kunne se helheten, og det praktiske systemet for å fullføre en oppgave. Det er det jeg er blitt fortalt. Om det er oppussing, business, prosjekt eller noe jeg gruer meg til - er det sånn jeg alltid tenker. Hvordan ville han ha angrepet utfordringen. Dette var han, og nå lært at det er i meg også. Tiden er nå inne til at jeg skal kunne få bruke dette instinktet høylytt. Han var godt likt, og høyt respektert - dyktig fagmann, forbilde for brødrene sine, og arbeiderne som jobbet under hans kommando. Et forbilde jeg ser opp til. Mine forfedre med unike bakgrunner, og historier fortalt i generasjoner.

Det er dette som definere meg. Handlinger via tanker og kunnskap. Dette er meg. Dette skal jeg aldri tvile på. Det vil alltid være noen som vil prøve å si noe annet, og noe som er reflektert over mange ganger. Speilet nå denne påskeuken. Hvorfor kan jeg ikke bare slippe taket, og sette full tillit til meg selv, stole på alt jeg har lært, og passe på å ikke glemme. Tiden har vært inne en god stund nå. Måtte bare være 100% sikker først.

“Hun skal tro at hun er noe. Hun skal stole på det hun kan, og det hun kan best, og bruk det vel på rett plass. Hun skal ikke belære andre sin kunnskap, men holde et øye for at andre slik at ikke begår hennes feil, de kan prøve og feile et annet sted om det skulle være sånn- Men la dem få prøve selv. Det kan bli klønete, og det kan skape latter, men heller gir rom for å le sammen. Hun vil så inderlig tro at andre bryr seg om henne, og intensjonen for gode gjerninger er der for å glede henne, og det kan være gjensidig. Hun vil aldri dømme eller ha andres oppfatning før hun selv har sett. Sett fakta. Alle har sin ryggsekk, og det er deres egen vilje om å dele det som ønskes å ta opp av denne sekken”  

Den forbannede janteloven. Det er ikke bare hverdagens handlinger som definerer alt, og det er hvert fall ikke alle deler av dagen som kommer til å bli delt. Det er jo gjerne forventet, og ut i fra disse forventningene er det også skapt et bilde som ikke stemmer med virkeligheten.

Er det da jeg som ikke har vært klar nok på hvem jeg er, eller er det verden rundt som ikke ønsker så se godt nok? Nok en god blanding der, tenker jeg

For meg var dette en indre uro. En stor redsel, som gikk over til angstanfall. Det som er viktig blir glemt, eller i stor grad påminnet. Tanken på å ikke være god nok etter andres forventninger er skummelt. Det å ikke la noen ta meg for gitt. Alle har en agenda, men er den forent med forventningene, ønske, begjær, og er forventningene egentlig så viktige?

NEI  - er ikke det. Derav setter jeg en strek foran det som ikke er viktig, eller det som prøver å jage meg, eller de som prøver å utnytte.  For nå får det ikke mulig å krysse over, vil ikke ha det i livet mitt. Streken er nå satt. Historie er historie med kunnskap, i morgen har ikke skjedd enda.

I dag er nå - og kun det som er viktig. Det å leve i øyeblikket.