Kall en spade for en spade

Forsoning? 

Det er to uker igjen til startskuddet går - og jeg kjenner jeg ikke er klar for 5 øre. Det gjør vondt, for jeg var så motivert til å delta da jeg meldte meg på sammen med Peter i april. Denne gangen uten NRF - men for eget formål #HaareteMaal. 

Peter har aldri deltatt, og hørte om min reise i en presentasjon høsten før. Vi begynte å snakke om det, og han ønsket å stille på samme grunnlag som mine, men en annen helsetilstand. <vi ble enige om å lage et opplegg, trene sammen, og lage en pilot ut av dette. Fra å ikke vite hvem hverandre er, til at vi blir treningspartnere på samme grunnlag, mål og dele en veldig spennende mental og fysisk reise. 

På dette tidspunktet hadde jeg fått klarsignal fra leger og fysio at jeg var fysisk klar til en slik treningsform igjen, etter operasjonen jeg gjorde i januar. Og vi satte i gang promo, og trening og var alt veldig godt på plass i starten av juni. Uansett hvor motivert og så målet 10 august, har det hele veien vært en stemme på at dette er for mye. 

De siste ukene nå har jeg etter hver treningsøkt følt en enorm fatigue, etterfulgt av smerte kramper på natten. Dette er så uutholdelig at det kan ikke beskrives. Fra å ha moderert stive fingre og tær, til at den på et øyeblikk sprer seg gjennom kroppen som om noen har satt et smerte serum i ryggraden og kjenner at den flyter i bindevev som en tykk væske til jeg begynner å riste og tårene spretter. Ingen ting hjelper der og da, og dagen som kommer er helt ødelagt. 

Uke 30 mandag til tirsdag

Med disse erfaringene nå har frykten for å trene blitt for stor. Det er som å leve i to forskjellige kropper. Den ene dagen er helt fin, og den andre er noe helt annet. Før kunne jeg forstå, se og kjenne tegn, og da ta hensyn - Slik er det ikke lengre. Det å innse at jeg ikke blir bedre, at kroppen jobber så hardt for å bare være er en ny vending for meg. 

Nå forstår jeg hvorfor det er så vanskelig for andre å forstå. Jeg fatter det ikke selv lengre, og tror ikke jeg vil helt forstå meg på denne harmløse sykdommen. Jeg lære nye ting om kroppen min hver dag, og nye spørsmål blir stilt - men få svar. Så jeg har skjønt at det å slippe taket litt, ikke kjempe sånn er tingen. 

Jeg er fortsatt fysisk sterk, har et godt grunnlag og gjør alt hva jeg kan for å vedlikeholde det det - men må sette egne PT kunnskaper i en annen vending for å finne ut hva som funker for meg. Etter 6 år med forskning, og funnet en vei, må jeg snu på hælen for å finne på noe nytt. 

Jeg er likevel takknemlig for at hodet mitt er fortsatt på plass, at jeg blir mental sterkere, og har de siste 3 mnd jobbet hardt for å skille på følelser, la dem få være der, høre hva de forteller og la dem vises når de er veldig tilstede. Bruke følelsen til å snakke for seg selv, også bruke ord til gjøre det klart for omverden hva som skjer. Det er bra nok, og helt ok. 

Tilbake til dette

Så når fornuften etter mange valg som har gitt vonde konsekvenser - forblir det med å heie på Peter fra sidelinje, være med han i løypa der han trenger det. Det er min oppgave, og veldig i ånden til HaareteMaal. Det er reisen til mål som er poenget - og være med på dagen - om det er i løypa, eller på utsiden. Jeg får se en annen få oppleve den reisen jeg hadde i fjor, og jeg unner han virkelig opplevelsen. Og det er for meg i år helt riktig. Det føles godt å si at jeg kan ikke, det er verken fornuftig eller forsvarlig denne gangen. Jeg setter meg ikke i risiko for en enorm påkjenning etter på. 

Men det betyr ikke at jeg ikke skal slutte å drømme, jobbe eller trene. Før var balletten min ernæring, den var min pust og den var min psykolog. I dag ser jeg på den som den røde tråden, og den beste erfaringen jeg kunne ha hatt for at jeg på dårlig dager plukker meg selv opp. Jeg har tilsvarende “lidenskaper” som får meg opp av sengen. 

Treningen til nå har vært min medisin for å være nesten smertefri, men har vel egentlig forstått nå at det må andre former som må til for å nå. 

Jeg er syk, jeg må bare innse det - si det høyt. Lære nå etter 20 år å kalle en spade for en spade. Vurdere arbeidsmengde, vurdere hva jeg faktisk gjør i hverdagen og hvilke mengder som er mer enn nok på gode og dårlige dager. Ved å takke nei til Oslo TRIA - tror jeg er min måte for første gang siden 2009 da jeg fikk påvist Sjøgrens Syndrom - etter nok 10 år med kamp for å vite hva dette er - Jeg har nok med å være kun det jeg er - hva enn det er - det er mer enn bra nok. 

Konkurranse 2018

-Susann Carine Olsen-