Hva er å være til nytte?

Det å føle at at man ikke er til noe nytte, er helt utrolig vondt å kjenne på. Det var ikke før i uke 2 av restriksjonene og i lockdown at jeg følte veldig på hva som foregikk i samfunnet, verden og med de rundt oss. 

Vi i treningsbransjen var blant de første som ble berørt, og som selvstendig næringsdrivende i oppstartsfasen, ble det ikke lettere. På toppen av det hele er jeg i risikogruppen, noe jeg bare fornektet - for jeg følte meg jo så veldig bra om dagen. Masse energi, god fysikk og ingen medisiner. Det var da. Nå kjenner jeg veldig på at jeg er i risikogruppen. Og det beste jeg kan gjøre for meg og de rundt meg er å holde meg så mye som mulig unna mennesker, og faktisk være der jeg er.

Det gjør noe med en. Jeg har kjent mye på frustrasjonen at jeg ikke får friheten til å hjelpe andre, være til nytte, eller ha noe å gå til. Alle venninner og bekjente har barn eller får jobbe hjemmefra. Vet det er anstrengende, mye og overveldende, og jeg hadde gjort hva jeg kunne for å få lov å bidra. Være barnevakt, lærer eller assistent slik at de kunne får puste mellom slagene. Men ikke det er mulig. Det gjør vondt. 

Det er meg i et nøtteskall. Jeg vil være aktiv når alt er stille, og når det er massivt på agendaen min, er det som regel for mye til at jeg ikke rekker over alt. SÅ min tanke nå er jo nettopp dette. Men hva har disse uken gått til. Stresset fra det å være i lockdown er en ting, og min diagnose trigges mest på negativ stress - så det har jo blusset opp - takk Sjøgrens, så da blir morgene lange for å komme i gang, og alt tar lengre tid. Men det er sånn det er med denne diagnosen, og  får jeg kjent litt på den hverdagen med den også. Mer sykdomserfaring for å si det slik. 

Har lært å bare la den være, og ikke snakkes så høyt om akkurat det i disse dager.

Den andre er at mine foreldre har ikke hatt det helt lett med å få peisestuen på plass etter å ha brukt rommet som oppbevaring, og lager for alle andre. Så da tok jeg og mannen tak den første uken med å strippe den ned, og male det opp. Det er et helt annet rom, og luftkvaliteten i barndomshjemmet er så mye bedre, og bedre skal det bli. 

Det føles godt. Å kunne bidra til at foreldrene mine skal få det bedre. Det har vært en påkjenning for alle at det er dårlig luft, og for mye greier her og der. Prosessen har gitt noe tilbake. De har sluppet tak på en del ting, og vi har snakket oss gjennom historie, minner og sluppet taket sammen på fortiden som sitter så alt for hardt i. Det er fortsatt mer å snakke om, men det er en start.

Har vi kommet tettere? Eller har vi åpnet noen dører her? 

Jeg tror denne epidemien kommer til å gjøre noe med hver og enkelt av oss, og speile dette videre til samfunnet. Sosiale medier blir brukt til andre ting nå enn disse overfladiske glansbildene. De blir heller brukt til omtanke, dele god informasjon for å hjelpe, dele humor og omsosrg. Det er sang, quotes og støtte til nærmiljøet. 

Det kan man uansett bidra med, og kanskje det er det jeg kan gjøre nå for å bidra.  

Så her sitter jeg i sengen - snart er kl 12, og vi går over til ettermiddagen. Ledd i bekkenet, fingre, tær og nakken er full av skrik. Jeg skal likevel følge dagens plan som ble laget tidligere i uken. Så om ikke jeg kan være fysisk på jobb om dagen, kan jeg i det minste bidra med at de rundt meg, som kan være i jobbe, får det lettere, og får dekket behovene dere. 

Som å våkne med samboeren min, lage matpakke, gjøre morgenen lettere, kysse han en god dag, og gjøre felles oppgaver for oss begge til han kommer hjem i mellomtiden.

Vi bor hos foreldrene mine nå i Ski, til vi får vårt eget. Mamma er hjelpepleier, og er parat på å være til hjelp om det skulle være. Pappa henter blodprøver fra legekontor over hele østlandet for dyrking til labbene i Oslo. Så da blir min oppgave å bidra med å gjøre dagene lettere for dem alle - slik at de kan strekke til så lenge som mulig. 

Det er min rolle i for nå. Det er min jobb, så får jeg forberede meg så godt jeg kan til jeg får komme tilbake til mine klienter, og gjøre en forskjell. Når tiden er inne