En historie om for lenge siden (2)

Hun hadde til nå holdt kjeft. Ingen hadde en anelse om hvor vondt hun hadde. Hun kunne sitte i 1 time hver kveld i dusjen, i det varme vannet og hyle og gråte uten å være redd for at noen kunne høre henne. TV’n sto på i 2.etg, og foreldrene satt der opptatt. Hun hadde låst seg inne på badet. Dette hadde blitt en rutine nå.

Hun kunne stå å stirre i speilet. Se på den nakne kroppen og bare hate den.  Vondt i alle ledd, en enorm tretthet hadde kommet snikende, og magen verket så mye at mat ikke var i aktuelt. Tanken på å spise gjorde det bare verre. Hun orket ikke.

Det hadde gått over til en sykelig handling. Hun hadde ikke kontroll på noe, men mat kunne hun kontrollere - det ble hverdagen og fokuset for å komme vekk fra all smerten.

Hun kastet aldri opp, sørget bare for å ha nok energi til å danse. Passet på at hun spiste når noen så på - selv om det kunne gjøre så vondt i magen. Isvann, yoghurt, grønn pasta, eple og tomat var tingen.

Hvorfor sultet hun seg, var hun ikke sikker på. Det som skjedde på innsiden syntes jo ikke, og hun visste ikke hvordan hun skulle forklare det. Kanskje underbevisstheten hennes bare ga henne ett puss på dette skulle til for at noen kunne se forandringen og så spørre henne om alt var i orden  - det var jo et håp. Det var det hun trengte, startskuddet på å fortelle at hun hadde “uforklarlig vondt”

Hun elsket balletten. Det var alt. Det var livet. Etter at hun startet på VGS hadde treningen trappet opp til ca 20-30 timer i uken. Hun fikk ikke gå på treningen uten å gå på skolen. Heller fikk hun ikke gå på skolen uten å spise  - kanskje det ville snu til det bedre. Det gikk bedre. Det var regler- nye ark, nye farger og masse dans.

Kroppen hennes var stein av smerte. Den atletiske kroppen, myk som svanehals, klarte hun ikke å le på lemmene, ikke en gang klarte hun klatre ned av køyesengen på feriestedet i Grebbestad, Sverige. Sommeren 2013. Hun skulle bare på do. Det var fortsatt skumring ute, og det måtte være midt på natten. Hun ville ikke vekke de andre, og brølte med munnen lukket, og nedover luftrøret. Tårene rant. Hun var vettskremt: Hvor kom dette fra?

Et øyeblikk vurderte hun å bare tisse på seg i sengen, og bli ferdig med det.

Noen ignorerte symptomer hadde blitt noe mer alvorlige på sekunder. Moren kommer ned trappen tidlig denne morgenen, og ser datteren i sofan. Det hvite blikket fortelle alt

Dette var starten på det som skulle bli et tøft år, og flere kommende. Etter flere legebesøk og krangling med fastlegen ble diagnosen: overtrent, hypokonder og “flink pike” - syndrom satt. Smerten kunne forklare denne kombinasjonen, og ubegrenset mengde Paralgin Forte og Paracet ble skrevet ut. Etter noen uker ville hun ikke mer. Ikke en pille til. Det var for mye å håndtere. Hun vil bare sove bort alt. Forsvinne. Bare for et øyeblikk. Livet med smerter kunne hun vært foruten, heller være usynlig, og ikke til bry for noen. Hun hadde alt hørt nok fra venner og familie at hun måtte ta seg sammen, og at nå det var nok dette tullet.

En tablett til. Den. 6 for dagen med Paralgin Forte. Hun kunne legge seg tilbake og kjenne at kroppen fikk ro, som en høy rus av dagdrømming - hennes ridder på en hvit hest som skulle ta henne inn i en ny film med bare happiness.

Hun gikk inn i sitt 18 år denne sommeren.10 kg lettere enn for noen måneder siden. Hele 3 klasse på Ski Videregående skulle vise seg å bli et uplanlagt friår - lenket til sengen. Hun hadde noen gode dager, og hadde blitt enig med skolen om å kun fokusere på de fagene som hun visste hun ville stå i, og ikke minst hadde sine nærmeste venner, slik at dagene kunne gå sin gang på ett vis.

Om skolen var en historie for seg, hva med balletten. Kroppen hennes hadde bare forsvunnet. Hun hadde blitt tiltenkt en rekke soloer i årets oppsetning, hvordan skulle dette la seg gjøre. Til nå hadde hun bare vært innom for å si hei og se på de danse ved barren, så gikk hun tap for energi, og måtte hjem igjen. Det var bare å bite tennene sammen denne høsten. Den siste muligheten for å komme inn på London Studio School for Jazzballett og koreografi.

Det virket umulig. Noen dager var så vanskelige at det var et prosjekt å gå på do. Foreldrene gjorde det de kunne  - så de lånte filmer med dans og sang på biblioteket. En av dem gikk mest på repeat: Sister Act 2 -

If when you wake up in the morning and you don’t think about nothing but writing, then you are a writer.”

Whoopie Goldberg, ref “A letter to a young poet”i Sister Act 2

Det var det som skulle til.

Hun prøvde å gå på do alene ved å polstre på korsettet, sette på varmeflaske, og ta krykkene fatt. Hun prøvde seg på litt pilates under dynen, tøye litt - hun var ikke så rusten som hun trodde. Et håp. Energi innsprøytningen og inspirasjon kom på rad og rekke fra musikk og dansene fra filmene.  Etter hver var sengekanten det neste steget, og nesten for lett. Barren ble gjort nå sittende.

I september ble gangen utenfor rommet hennes det nye studio hennes. Korsettet gikk forsiktig av, den hadde kommet på av for mye horisontale stillinger - endelig kunne den komme av. De andre på ballettskolen hadde kommet godt i gang med dansene deres, og hun hadde alt gått glipp av så mye.

Etter høstferien i oktober fikk hun komme å se på de andre, memorer det de lærte og feedbacken de fikk. Sjefen på skolen hadde laget en CD til henne med all musikken, og skrevte ned alle koriogrfiene til henne for å mentalt bli kjent med det hun hadde blitt tiltenkt.  Prigel var aldri i tvil om at dette ville hun klare, og var nå den magneten og motivasjonen hun trengte til å overgå seg selv, og ikke minst smerten. Hun ville være på scenen igjen.

6 uker før forestillingen danset hun for første gang med de andre. Vondt og tøft var det, men hun var i studio, en del av ensemblet. Det hadde gått 6 mnd siden sist. Hjemmeværende og lenket til sengen. Ett stort steg. Tenk at noe så lett skulle være så vanskelig. men å være tilbake med den andre familien sin der hun skulle få lov å være fri.

Hun kom på scenen. Hun levde. Hun hadde klart det. En stor seier. Hennes kjærlighet for balletten, hennes stahet, henne familie og venner, og sammen troen på at hun ville få det til. Dette var livets lærdom  - uansett hvor vanskelig det ser ut til å være - er troen på seg selv, og målet så viktig at kampen og reisen er vel verdt det.

Det skulle vise seg at denne egenerfaringen måtte tas i bruk flere ganger i senere tid

Drømmen om å bli danser stoppet her. Hun visste godt at noe var alvorlig galt, hun kjente det og hun så det i øynene til sine nærmeste. Det viste seg å bli en kamp og en krig i fremtiden. For å finne sin plass, finne ut av sin egen helse og leve.

Søknader til studie i London ble søkt, og hun fikk invitasjonen til å gå på audition i Oslo. Hun kom til 3. runde og helsesjekken. Men…. “this is a shame, Miss, so talented and creative, but there are something seriously wrong with some of your joints, Check it out, and sorry to say but you will not going further. Good luck”  Hun kom ikke videre her, eller andre steder. Dette tok på og hun ga opp.

Revmatologer og andre hvite frakker ble møtt denne våren. Den unge jenten fikk dødsdom - Det føltes sånn ut for henne. Hun fikk aldri danse mer. Spiseforstyrrelsen måtte hun få kontroll på først for å se om smertene kunne avta, og masse hvile. De kunne se at det var noe revmatisme i blodet, og tanken på at familien hennes på begge sider hadde problemer med dette- var det ikke utelukket.

Det tok pusten fra henne.