På tide

Teksten under har vært en kladd i noen uker nå, men det har skjedd så mye at jeg har ikke rukket å se over. Pytt pytt jeg er meg, jeg tar den tiden jeg tar, så får andre bare vente. Meg først tenker jeg. 

Trondheim 02.nov 2019

Tidligere....

Jeg har tenkt på å starte å skrive hver dag, men har ikke energien, eller de rette ordene. Når jeg går meg en tur, er det som om alt faller på plass, og burde ha en opptaker i tenkeboksen for å få alt ned - om det var så lett. Så kommer jeg til papiret - klarer jeg ingenting. Men i dag, fikk jeg 30 min til overs  - benyttet den til å la bare fingrene fare på tastaturet - så beklager min dysleksi. 

Det er mye godt i en vond periode. Jeg fryktet så veldig denne høsten for smerter, heftig fatigue og tørre gane og øyne. Men det var ikke så ille. De har riktignok kommet å gått her og der, men ikke plagsomt i den forstand. 

Smertefri, og medisinfri nok en gang - så lenge det varer. 

Så det får meg til å tenke. Hva er annerledes i år enn de andre årene? 

Rutiner: 

Jeg har hele tiden en plan. En struktur. Balanse mellom må og lyst. Begynt så smått å bruke mer humor, og prøver så godt jeg kan og ikke lage kaos for meg selv. Det kan brått gå en smule varmt, da går det som regel alt i luften på bakken, og tårene spretter av skuffelse. 

Selvinnsikt: 

Ja den ja. Som kroniker så er det fort å overkompensere mest på en dårlig dag. og dagen trenger ikke være så dårlig - den er bare litt treig eller at det er noe for lenge siden man ikke helt har fulgt med i time på, og det slår som regel en høyre rett i fjeset når man minst aner det. Egentlig må jeg jo bare le, men jeg blir så skuffet, og flau at tårene spretter. 

Virkelig noe å jobbe med. Det har blitt bedre, for heldigvis er det en stund siden sist. 

Trene: 

Jeg skal fortelle at jeg har ikke takle helt det å ikke få trene som før. Tenk at jeg har vært oppe i 30t i uken med ballett, løping, tøying og styrke, så har det kommet ned på normale atletisk hverdag, helt til fjorårets Triatlon, og så tilbake til ingenting pga en operasjon som ga en skikkelig smell. Fra januar - oktober skulle det at før jeg fikk mine første gledestårer på at jeg følte jeg kunne dra på litt til. Jeg gjorde det ikke, men "den følelses". 

Med senebetennelse og tabletter innabords skal det ikke være lett, og følte nok på en sorg at noe var tatt fra meg, og usikkerheten om jeg i det hele tatt vil kjenne på at jeg endelig kunne fortsette. 

Tenk at trening, for meg i hvert fall, skal ha så mye å si på hverdagen. Jeg var ikke bevisst på det før jeg ansette en kollega på klinikken, og vi kom inn på tema. Kroppen min, og sykdommen min som er så avhengig av trening for å kunne fungere, tok noe så verdifullt fra meg. Endelig har jeg fått skatten min tilbake, og skal si at både muskler, humør, appetitt og søvn har blitt betraktelig bedre. Mindre sipping, mer pågangsmot, og ikke minst beinet i nesa har vokst ut igjen. Magisk. 

Tror til meg selv, og at tankene mine er genuine:

I disse dager har det skjedd mye godt. Det er stabilt, og ikke minst jeg har fått tilbake livet. Med gode støttespillere i mann, familie, venner og mine “helse hjelpere” har jeg klart ganske mye mer. Fordi jeg hører, ikke nødvendigvis praktisere alle råd, men jeg hører. Tar til ettertanke, lager mine regler, tenker konsekvenser, diskuterer med meg selv og de som kanskje kommer til å bli involvert - så tar en avgjørelse. Da er den satt, den er lett å forholde seg til, og jeg eier den. Det er som en handlingsplan med full action, og det er så gøy. Et lite privat prosjekt. 

Vel ikke så privat på alle kanter. Det inkluderer NRK.no, NRF sin #Usynligsyk reise med masse foredrag og media, og mitt hjertebarn HaareteMaal med flere aktører. Det som er det mest spennende med 2019 - alt jeg kommer over blir flette sammen, og møter så mange fantastiske, og ressurssterke mennesker på veien. Det er lov å dele, og det er lov å ta sin plass. Dette har gitt meg endelig den stemmen jeg ønsker med denne bloggen og alle foredrag jeg holder. 

Det er ikke bare meg lengre, det er alle andre som må bli sett  - for de er unike uansett hvilken reiser de er på vei igjennom. #Usynligsyk 

PS: jeg skal skrive mer detaljert om de forskjellige temaene - men for meg i dag var det å komme i gang. Det er godt nok i dag.