Det å skrive er for meg å kunne uttrykke seg

I går kom den første delen av NRK.no Nyhetene artikkel om “Men du ser ikke syk ut”. I dag kom den andre delen. Jeg er overveldet at dette prosjektet er ut å går, og så mange fantastiske kommentarer, og de morsomste fra de som ikke har skjønt det, og de skal ikke få så veldig mye plass heller. 

Jeg er så glad for at dysleksien min, og denne sykdommen har latt meg få filosofere - tenke, og reflektere, og får evnene til å skrive om det. AT det ikke har stoppet meg, men heller godt meg noe å jobbe for.  At nå det jeg føler og tenker er blitt visuelt, ikke bare via mine ord, det jeg snakker om på foredrag, men også at David Skovly i NRK tok kontakt, og ville ta meg med hjelpe meg med å kunne uttrykke meg enda mer tydeligere sammen med flere. 

Da jeg så første del i går så var jeg bare lettet til å se hvor godt han hadde referert meg, og det var å høre meg selv, ikke en som gjentar intervjuet i sine øyne, det var å se seg selv fra en annen vinkel. Som en annen person, og si at jeg kjenner meg igjen. Jeg kunne vært henne. Det er meg, mitt og mitt arbeid etter så mange år. 

Det vakre er at da jeg begynte å blogg under Mr.Sjøgrens, satt jeg lenge på å dvelte på om hvor naken jeg skulle være. Skulle jeg ta av denne masken min helt, eller skulle jeg være en faktabasert blogg. Mr. Sjøgrens var mitt fantom på en skygge som var med meg hele tiden, som skyggen til Peter Pan, han mobber meg, erter meg, trigger alle følelser, og trøster meg. Trøster meg mener jeg at det er en konkret fakta på hvorfor jeg har det som jeg har det, og at jeg ikke er skyldig ved å være syk. 

Det er nok det som er med å være usynlig syk. Jeg har nok følt en skyld, bare om jeg kunne ha gjort noe annet; tatt andre valg, ikke kjempet for den store drømmen om å bli danser, ikke tillatt meg å få spiseforstyrrelser, ikke la meg påvirke av mennesker som bare ville utnytte hva dem enn ville ha, relasjoner til mennesker som blir usikker på hvordan håndtere et sykt menneske som er frisk, sterk psykisk og fysisk, noe kaos og veldig følsom - redd for fremtiden, enn å tenke hva dagen i dag kan bringe. 

Jeg har brent meg mange ganger med å være for åpen, og kanskje si for mye. Men jeg er ærlig, jeg viser fargene mine, og jeg er sann til mine verdier, samt at jeg står for den jeg er. Det er mange som har prøvd å endre meg, og jeg har latt meg endre, men det å miste meg selv skal ikke være betinget av noen andre eller medisiner. Da lar jeg meg selv falle alene når den dagen kommer, og har gjort opp for meg, og la oss håpe det er enda en veldig god stund til. 

Jeg har skrevet dagbok i alle år, og jeg var ganske tidlig klar på at jeg var annerledes. At jeg kunne til tider være vanskelig å forstå fordi jeg har vansker med å uttrykke meg der og da. Om jeg ikke får tid nok til å tenke, rom for å svare å la ordene komme fra hjertet, eller er i en setting der jeg vil bli pirket på og ordene mine blir tvistet mot meg. Da har skrivingen vær en stor trøst, og videobloggen også - flere muligheter til å få det riktig frem. Et kort, et brev hva som helst - er bedre en stillhet og rom for misforståelse. Jeg er fortsatt meg, selv om jeg har belasten som voksen til å ikke si de riktige tingene i rett øyeblikk, og jeg er en KREPS og er full av følelser eller innestengt av et tykt skall. Skallet er det svært få som få se på innsiden, selv om jeg ser meget godt det som skjer på utsiden. 

Det er svært få som har tatt seg tid til å lytte, og det er nok min utfordring med sykdom, for den stresser meg og forverrer konsentrasjonen. Det er en fortvilelse. 

Men når det er sagt, jeg tar meg tid til å forberede meg. Derav holder jeg foredrag, tar mer kurs og utdannelse, og praktiserer - får selvtillit til å fortsette. Om ikke for meg selv, så forandre, så får jeg gleden av at jeg gjør noe, en ikke noe.