Det skjer ikke meg

Dette innlegget er veldig personlig, og jeg har gått litt i kamp med meg selv om jeg skal blogge om dette, eller ikke. Etter mange gode samtaler med venner og familie, tar jeg sjansen. Om ikke jeg belyser det, hvem vil ellers. Det er et tema som på mange måter er litt flaut, liker ikke tanken på å snakke om det. Så er det konsekvensen på hva som kunne skjedd videre, et tabubelagt tema, men som rammer så mange. Jeg ønsker å skape en snakkis. Derfor går jeg mot meg selv, for gi en heads-up til alle som vil lese om en personlig opplevelse. Det handler om HPV, og livmorhalskreft.


Det første jeg tenkte er “skitt så uforsiktig jeg har vært”. At jeg har stolt blindt på en partner, og
han har ikke sagt noe. Slemt. Nok en ting til å ta hensyn til. Det er uro i kroppen, det blemmene og
jeg føler meg rett og slett skitten. Jeg vet jeg har HPV1 virus i kroppen. Medfødt.
Hele vår familien har det og jeg har hatt vannkopper opp til flere ganger  - som svært få har.
De siste gangene har det vært brennkopper i munn og rundt munn, innside lår og på armene.
Det skulle vise seg at HPV2 var også noe jeg hadde liggende. Ikke smittet, noe som igjen ikke er vanlig.



HPV i seg selv er ikke så skummelt, men livsstilen, stress og andre forutsetninger kan skape alvorlige
konsekvenser. Det er svært mange som har viruset i kroppen, eller vil får det innen kort tid.
Noen vil få utbrudd, andre ikke. Noen vil finne en partner der begge har det, og de trigger hverandre,
eller ikke. Du kan ha en partner som har det, og du får det ikke. Jeg med en kronisk
bindevevssykdom; en autoimmun sykdom, ble dette til noe litt mer alvorlig, og takker meg selv
hver dag på at jeg kjenner kroppen min så godt. Med følehornene ute, og sansene på plass, fikk jeg
kjenne tidlig tegn. Jeg sjekket igjen og igjen til jeg fikk et svar. Ikke det jeg ville ha, men jeg fikk mulighet
til å gjøre noe med. Jeg tar aldri signalene kroppen tar for gitt, og gir aldri opp før jeg vet hva som gir
signalene.


Starten:
Tidlig sommer 2018 bestemte jeg meg for at jeg skulle være med på Oslo Triathlon, det var mitt første,
og i samarbeid med NRF. (neste innlegg om konkurransen)
Jeg var nok ikke klar over hva det egentlig gikk ut på eller krevde av kroppen.
Men dette virket som en kul idé, og en triumf for hva jeg hadde klart å oppnå de siste året.
“Det Personlige Prosjektet”


Siste løpeøkt før konkurranse, 3 dager igjen, 16.aug 2018

Kort fortalt prøve på å trene meg fysisk og psykisk smertefri, med god hjelp av PT, lege, revmatolog og
fysiotereaput. Dette kun ved å øke systematisk trening, og føre mentale prosesser, samt minske ned på
medisiner for revmatiske smerter.  Jeg var 9 mnd inn i treningen, og hadde vært like lenge pillefri da jeg
ønsket å ta et steg videre med utfordringene.


Dette året hadde jeg også blitt mer bevisst på hvem jeg er, hva jeg står for, og hva jeg tror på.
Rett og slett på egne erfaringer i perioden, og observasjoner av hva som skjer med kroppen, og ikke
minst det som skjer rundt meg. Da jeg nevnte dette for daværende kollega og PT at jeg ville delta i
konkurransen, mente han jeg hadde god sjans på å fullføre, men om jeg ville bli 100% mentalt klar  
for det, det var et annet spørsmål. Vi satte i gang med oppkjøring med en gang og jeg hadde
akkurat 7 uker til startskuddet gikk av.

PT Sondre Nysether, Sats Rignes Park, Sommer 2018

Så fort mengden med trening og strengere kosthold kom i system, begynte det å komme kraftige
kramper i nedre del av magen. Mye kvalm og kaldsvetting. PTen og legen mente det var overgangen
til mengdetrening, og det ville justere seg. Jeg hadde gått over til et atletisk nivå i kroppen, og dette var
normalt. Så med det lot jeg dette ligge, selv om jeg ikke stolte helt på det. Det ble påvist denne
sommeren at jeg hadde dratt på meg infeksjon i bindevevet, og 10 dager av treningen gikk bort, og
lot alt annet ligge med akutt sykdom. Det betydde ekstra økter, og strengere diett etter behandlingen.


Uken før konkurranse, sette i gang den “månedlige”. Etter mye prøving av å unngå smerter og ubehag
har jeg de siste to årene styrt dette nøye med p-piller og 90-120 dager i mellom. Dette har fungert veldig
bra, det er ingen ubehag og det går over fort.


Denne gangen var det å reise tilbake i tid til kampene, blødningene, migreneanfallene, kaldsvettingen.
Hadde ikke hatt disse symptomene siden jeg var 16 år, og da ble tvunget på p-piller for å unngå disse
plagene i første omgang. Dette er IKKE normalt, og det ga seg ikke. Så konkurranse med plager ble
gjennomført etter beste evne. Plagene ga seg ikke i etterkant heller på nedtrappingen med trening,
legen ble oppsøkt nok en gang. Biopsier og masse andre prøver ble tatt, og under 14 dager
etter fikk jeg innkalling til en gynologspeialist, med ventetid. Det skremte meg litt uten å vite helt "hvorfor"
på dette tidspunktet. Nå skulle jeg ikke gi meg, noe var galt.

Vi er nå i starten i oktober. Jeg får beskjed om det jeg alt vet - HPV 1 og 2 er i systemet, dette er jeg født
med, og med de ubehag det fører med seg av utbrudd, og brennkopper. Men HPV2 har blitt trigget med
et intimt forhold,  og Sjøgrens Syndrom er ingen god kombinasjon. Med tiden har dette utviklet en
celleforandringer fra fjorårets celleprøver. Gjort etter retningslinjer og anbefalinger fra kreftforbundet.
Så de ville ta det videre til en spesialisten på faget for å ta større prøver. Rett og slett for å se om det er
mer forandring siden august, og året før - og være under oppsyn hos de beste legene.

Hvile i store mengder


Det skulle ta 6 nye uker med venting, før en telefonen ringte. Fikk et stuck i magen.  Legen ville ha de
beste anbefalingen fra leger rundt i landet om min situasjon, sa han. Sjøgrens og HPV er ikke gode
venner med kroppen din. Bare den tanken er vond å svelge. De hadde visst om svarene i alt 4 uker,
før de ringte. De hadde tatt valget for meg. Konisering. Celleforandringene hadde forverret seg enda
mer på kort tid.
Jeg fikk beskjed om at de alt har sendt en henvisning til Ullevål Sykehus for å utføre inngrepet.
Dette er veldig vanlig inngrep. Det er et bitte lite inngrep som tar ca 15-20 min, og de fjerne alt
fra 03-10 mm av livmortappen.


Det som er uvanlig i mitt tilfelle er at jeg har hatt meget med smerter, og hatt en ekstrem kvalme, og
energinivået har vært ekstremt labert og vekten rast ned. Dette siden tidlig vår, uten å se
sammenhengen før nå.  Smerten har kommet og gått i intervaller. Heftigere for hver gang.
Hadde dette en sammenheng. “Nei” sa Ullevål, så nye prøver ble tatt for å finne ut om ubehaget kom
fra noe annet. Jeg var frisk som en fisk, og det finnes ingen annen forklaring. Men tilbake til basic,
SS angriper de friske cellene som prøver å rydde opp i virus og slemme celler i kroppen.
Det er krig på samme plass, SMERTER er resultatet.  Så det var en sammenheng. Nok en gang var det
jeg og min intensjon som måtte fortelle legene at slik var det, og fikk til slutt medhold i teorien min.
Det er for lite forskning på dette feltet til at de tøre å spekulere.


Bindevevssykdom, og autoimmune sykdommer angriper kroppens friske vev, og dette skal man ikke
undervurdere, og viktig å forstå. Er jeg skyld i dette at det har blitt slik? Mitt høye aktivitets nivå,
stress for kroppen med mye trening. Nei - jeg er bare uheldig.


Så behandling startet. Den klassiske HPV vaksine, som alle de som er før 1991 får på skolen, og får
gratis. 1 av 3 er nå alt en tatt, om det er psykisk at det føles bedre, at jeg har fått en ro på at jeg får hjelp.




24.januar om sykehusbesøket.
Hele uken før grudde jeg meg som et uvær, og hadde noen utbrudd med tårer og angst. Det er vel mer
smerten jeg er redd, og smerten fra SS som kan ha innvirkning.
Timen fant sted, med den søstes legen og henne assistent på kvinneklinikken. Det var 3mm som ble
fjernet, og et sår på ca størrelse som en 20-kroning. Jeg fikk vite at celleforandringene mine var ikke så
høye at det var risiko enda (CIN2 av 5) men hyppigheten på veksten og SS var ikke i min favør, og
måtte ta dette inngrepet før eller siden. Heller før.


Det som foregår er veldig enkelt. Man får en effektiv bedøvelse, og de bruker en elektrisk slynge for å
“skrape” bort den delen som cellene sitter i. Det gikk på 5 sekunder, overraskende fort. Etterpå blir
blødningene stoppe, da stakk litt og fikk mer bedøvelse. Biten som ble tatt bort, vil bli undersøkt, og
jeg blir fulgt opp hos mine spesialister inne 3-6 mnd.
Dagene etter har vært utfordrende. Jeg har en høy smerteterskel. Men som jeg fryktet, slo SS inn med
full kraft, og vært helt ute av drift. Ene dagen ok, andre dagen helt borte og sovet/vridd meg av ubehag.
Så glad at jeg har tatt meg 10 dager fri. Kjedelig ja, utålmodig ja, men dette var nødvendig.
Det er litt over er det en uke siden nå, og jeg føler endelig at det er min kropp som sitter her,
med meg inni. Ingen trykk, ingen smerter, bare sliten, og en tanke rastløss. Nå begynner rehabilitering.
Nye erfaring.

------------
Det jeg vil frem til her er at HPV-viruset er mer vanlig enn man tror. Mange har det uten å vite det av
jenter og gutter. Man kan være smittet, uten å få utbrudd. Men det man skal være obs på er at selv om
ikke har utbrudd, og gutta med HPV kan være med å trigge jentene til å medvirke celleforandringene,
og motsatt.


Derfor vil jeg med dette innlegget, oppforde alle som kjenner på dette, med å faktisk ta en test før en
ny partner. Be partneren din om å ta en test, og det skal ikke være flaut å be om det. Det bør være @
positivt at man tar ansvar for hverandres helse. Dette er ingen tabu, heller tabu å ikke snakke om det.




Jenter: følg oppfordringer med når du skal ta celleprøver. Dere men kronisk sykdom, kanskje noe oftere.
Snakk med legen om hva som er mest riktig for deg, og din kroniske tilstand. Etter min mening, og tror
flere er enig med meg - SÅ fort man er seksuelt aktiv, sjekk deg en gang i året. Har du ubehag som ikke
gir mening, da mener jeg ikke lokalt, stol på magefølelsen, stol på egen kropp, og ta en test for mye, og
be om en god forklaring på resultatet - sånn at du, og bare du kan ta en avgjørelse på hva du skal gjøre
videre.


Når det kommer til HPV vaksine - TA den - det er 3 stk sprøyter. De koster ca kr 1300 per stykke, og du
kan ta den ut en og en fra apoteket.  Det er en billig forsikring for å slippe unna livmorhalskreft, og
få muligheten til å kunne bli gravid fordi som ønsker det.
Jeg er heldig, jeg blir helt frisk. Men det er ikke alle som har samme kjennskap til egen kropp sin, eller
om dette temaet. Eller tør å ta denne dialogen med sin lege, familie, partner eller venner. HPV er en
kronisk tilstand, og HPV kan koste dyrt. Ta vare på kroppen ved å ha sunne forhold til mat og trening,
og unngå stress, (tidsklemma) da holder du virus i sjakk og du har styringen. Det vet jeg alt om.


Ta en test i dag, og start vaksineprogrammet ASAP, uansett kjønn og alder.
Og håper vi sammen kan jobbe for å få vaksine programmet gratis for alle som ønsker å ta den, og
ikke alle som er født etter 1991

Mer info kan du lese ved å søke denne linken  www.kreftforeningen.no





NRK bilde - “For ung til å være SYK” 23 år gammel. En av mange eksempler i media.


Kommentarer

Populære innlegg