KROPPEN TIL DET EKSTREME

TENK; Det er nå snart 6 mnd siden jeg deltok på min første tria. Det var en stor opplevelse på fysisk og psykisk plan. Fokuset var på høygir, og jeg var både henrykt og redd for hva jeg ville møte, og hva som ville skje med kroppen i etterkant.

Jeg kan ikke være mer stolt over hva jeg fikk til, og hvor mange barrierer jeg måtte overgå for å komme til startstreken, og bare fullføre. Mange mener at man må ha det beste utstyret, og sponsorer. Men for meg var det så mye mer enn det. Det var å møte opp, vite at jeg hadde gjort det jeg kunne for å kunne stå der, og med enorm støtte av familie og venner kom jeg i mål over alle forventinger.

Jeg skal være med til neste år, men har lært at min kropp trenger vesentlig lengre tid for å komme i den formen det kreves. Så i år skal jeg bruke 18 uker fremfor 6 uker med oppkjøring, og jeg skal ha med meg en til kanskje flere på samme lag, og representere vår personlige reise, sammen med NRF.

Jeg er fortsatt i “dvale” etter operasjonen jeg var i 24. Januar. Se forrige innlegg. Det har kostet sin pris på fysikken mer jeg en jeg ønsket. I dag når jeg leser hva jeg følte, så er jo alle tegnene der for hva jeg har gåttigjennom de siste 6 mnd - kroppen ga meg all tegn.

Selv om jeg har trente jevnt i forkant, og bygde meg opp for å å ha en “healing” periode nå på 4 uker. Selv om gåturer og yoga, har vært mulig, kjenner jeg at mangel på mine rutiner, gjør en negativ effekt på kroppen. Det å trene jevnt er så viktig for en kropp som min - med revmatisme. Jeg har stivnet, sover masse, og fatigue tar bare over hele meg. Hater det virkelig, og kan ikke vente til å kunne gå på mølla i morgen, og kunne få tøye godt ut etterpå. Jeg sier det høyt, jeg er avhengig av å trene for å kunne fungere i mitt beste. Sånn er det bare. Folk for si hva de mener, men nå har jeg kjent på begge sider av saken, og forskningen, og revmatologene sine anbefalinger er helt korrekt på dette området i praksis.

Fysisk aktivitet + revmatisme = sant.

REISEN TIL OSLOTRI 2018 - skrevet aug. 2018

Det er mandag som ingenting har hendt, likevel kjenner kroppen en form for kribling, rastløshet, en trang og en PUHHH  - som om luften har gått ut av meg. Det er så overveldende det jeg har klart å gjennomføre. Det er så stort, og jeg er så full av følelser som jeg ikke klarer å beskrive.

Det som er mest overveldende, er det jeg håpet mest på av alt: at kroppen min taklet dette så bra. Gjennom hele prosessen, og dagene etter på. Jeg ventet på at jeg skulle få en ekstrem smerte, og en stor Sjøgrens-reaksjon, sånn som den pleier etter jeg har presset meg så hardt som jeg kunne. Men det har ikke kommet. Den vil mest sannsynlig ikke komme heller. Grunnen for dette er en ting, og en ting alene: Jeg har trent meg så godt opp til denne utfordringen, at kroppen ikke ble presset til maks, jeg hadde mer å gå på. Derav vil ikke reaksjonene komme. DET ER EN ENORM SEIER ALENE

Det andre er all støtten jeg har fått.  Den har vært det beste en jenta kan drømme om, og vil med dette gi en stor takk til alle der ute som har vært med meg på denne reisen. Spesielt min PT Sondre, ved SATSRingnes Park, og mine nærmeste av familie og venner. Dette er veldig stort, og noe jeg kommer til å gjøre igjen. For nå virker det så enkelt. Lett.

SÅ det som har skjedd er at jeg har debutert i mitt første Triatlon,

Sognsvann 2018.

Ettertanke

Dette trodde jeg aldri skulle få oppleve, tenk hva som har skjedd på et år, hvor mye smerter, redsel for tilbakefall, og medisiner som slår meg helt ut. Etter flere klemmer og juble i andres armer, kom tårene lette da jeg kom i armene til pappa. Jeg hadde løpt over flere mål linjer gjennom denne reisen, og den siste for denne gang hadde blitt løpt over. Han hvisket meg i øret: "jeg er så stolt av deg, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve dette  - etter alt du har vært igjennom. Du kan gjøre alt - du er sterk" Mamma tok over - "...og dette er stort å oppleve sammen med deg - å få være en del av denne opplevelsen"

Dette bilde sier alt - en god klem av Pa i målområdet

Som sagt det har ikke helt gått opp for meg. Jeg håper at denne bloggen i dag kan hjelpe meg å se det, få satt ord på det, og vise takknemlighet til meg selv og min fantastiske kropp - “du tåler alt du, må bare jobbes litt ekstra med”.

REISEN er ikke bare løpet i seg selv, den starter lenge før man tør å ta avgjørelse på å ta sjansen. Det er treningen som gjør det mulig å tenke på at det er mulig å ta sjansen, og da tar man den.

I slutten av mai meldt jeg meg på trialhon. Det var i regi av Oslo Triathlon klubb, som hadde laget et samarbeid med NRF. Et påskudd i prosjektet «kom i form» der jeg har vært så heldig å være ambassadør for. Siden januar har jeg fått æren av å demonstrere flere lavterskel øvelser for å gi motivasjon, bevegelse, og “drive” til å gjøre litt mer. Håpet er at brukerne kan få mer blodsirkulasjon og ta det neste steget. Det hjalp meg da jeg var på mitt verste, og sengeliggende som 19 åring. Mitt mål da var å komme meg opp av sengen, og få komme ved ballettbarren igjen. Det å ha et mål inne en gitt tid, er veldig motiverende - det er noe kjempe for.

Etter å ha trent med min PT siden oktober 2017, trengte jeg nå denne sommeren nye mål å hoie etter. Noe nytt, og så veldig hårete da. Jeg følte meg litt ukomfortabel da jeg tok det opp for første gang med han. Det var meget voldsomt der og da; å si det høyt. Jeg var ikke sikker på at jeg ville ha vilje nok, om treningen skulle bli for tøff. Store deler av sommeren måtte gå til dette, og da på egenhånd

Tenk om mengde med trening skulle bli for mye på denne korte tiden som jeg hadde rådighet til, tenk om jeg blir syk om mister tid og hvor mye jeg måtte ofre med tid av ferien, av jobb og det sosiale?

PT'n  mente det var et veldig godt mål. Kroppen min hadde kommet langt på generelt basis fra utgangspunktet. Et godt bevis på det var hvor fort jeg hadde kommet meg etter krystallsyken i april. Den hadde sluppet lett, med noen stikk her og der i ettertiden.  Den hadde heller ikke påvirket styrken i kroppen, til tross med opphold, og ujevn trening denne våren. Det eneste han mente jeg måtte jobbe en del mer med, var det mentale, utholdenheten, smerten under trening, og finne motivasjon til å pushe meg når det ble for tøft, og helst ville gi opp. "Det klarer du, vet du - Jeg har troa" sa han til meg flere ganger.

Sondre har hele veien sett hvor sterk jeg hadde vært i de vonde periodene under trening, selv når jeg har vært under tvil i oppkjøringen

- "Jeg har vel alltid tatt meg selv veldig for gitt. Det som er gjort er gjort, jeg har levert, men tar det aldri innover meg hva jeg har prestert - Kanskje på tide"

Jeg er mentalt sta, og sterk, men har hatt så mange vonde knekk med sykdom når jeg ikke har sett signalene. Andre knekker også om igjen og om igjen. Forskjellen nå, og dette året er at jeg er i god balanse i livet, selv om det er forbedringspotensial der. Jeg har en bedre plan med alt

ser farene før de kommer, og alt blir nesten en lek. Neste litt for lett. Nå er det mest for å stille og gjennomføre. Det er det hele.

Triatlon består av bestemte sammensetninger av distanse med svømming, sykling og så løping. Eneste pausen er pausene mellom etappene, da skifter du til neste etappe.  

Mitt løp var sprint SPRINT:

-      750m svømming (bryst for min del)

-      2,6 mil  Sykkel

-      0,5 mil løping

MÅL:

Mitt mål var å bruke rundt 2t og 10 min på hele greia, om jeg kom i det hele tatt kom i mål. Jeg kom i mål med god pust, kunne snakke, juble og gråte. Jeg klarte alt uten klokke på armen, fulgte kroppen signaler, og endte med å brukte kun 2t og  2min og 27sek. WOW

Flere barrierer måtte passes i denne treningen. Jeg har hatt i 2 år hatt lyst til å løpe en hel mil. Tiden er ikke så viktig, men skulle ikke gå eller jogge den. En jevn marsfart skulle det være, men pga Sjøgrens, og mange betennelser i bekkenet hadde stått for tur det siste året - det har ikke vært fysisk mulig før kanskje nå.

De siste 6 ukene har jeg fulgt en treningsplan slavisk. Dette for at jeg skulle kunne styrke opp alle muskler, og forbedre kroppen til å takle løpet på best mulig måte.

Uke 3 av 6 gikk jeg over meg selv, dagens trening var langløp på 60 min. Jeg løp i 62 min, ved pur faenskap for å få de siste meterne til å nå 1 MIL.

Et stort mål alene var oppnådd, og skjønte da at nå kan alt skje, på min måte, og til min fordel for dette løpet. Dette var det som skulle til for at hode og kropp skulle gå videre.

Uken etter skulle jeg kjøre min første fulle lengde med svømming.

Uke 4 av 6, og det skulle det bli hardere dager på trening. Jeg hadde heldigvis en som hjalp meg, og passet på meg i vannet. Med vannskrekk, lette bølger - var ikke dette noe jeg gledet meg over. Plutselig tar jeg meg selv med at nesen er under vann og jeg bobler ut luft. Etter dette svømmer jeg mer i overflaten som en manet, og ikke som en svane med lang nakke. Jeg tør å leke meg i vannet mer, og svømme under vann (holde meg for nesen da) men likevel.  

Uke 5 av 6 - tid for testløpet - på dette tidspunktet trodde jeg distansene var lenger, det hadde vært en infofeil - så jeg hadde til dette tidspunktet trent på Olympiske mål, som er dobbelt så langt. Jeg skulle kjøre 75% av de lengste målene etter planen. Det gikk som en drøm, selv om det var vondt i kroppen. Hadde også en lite beinhinnebetennelse påvist -som satt inn på smerte skala.

Så var dagen her:

Masse mat var preppet, jeg var klar, hodet var på plass, og det var nå å bare å stille opp, med drakten til NRF, og komme i mål.

MIN OPPLEVELSE:

Svømming var selvfølgelig det tøffeste, det var ferskvann, og lengre enn jeg trodde. Det var vondt å komme opp, jeg var nest sist i min gruppe, og det å løpe de ekstra 300m til skifte depoet, var det vondeste i hele løpet.

Skift til sykkel: våt bukse og sportstopp ble på, hjelm på hodet, våte, og barbeint i skoene - hansker og sykkeltrøye på - vann og mat i skjorten - ned med sykkel fra stativet - LØP - KJØR.  Dette er en distansen der jeg kunne hente inn energi, få spise og drikke. Men, hadde ikke prøvd løypen, jeg skulle sykle en loop, og på veien til checkpoint tok evigheter - flere syklet forbi meg fra gruppen som startet 15 min etter meg i vannet. Ja ja, de med det fancy'e utstyret fikk bare kjøre forbi - gale hele gjengen. Jeg kjørte mitt løp, og det jeg hadde trent på. Veien tilbake følte som en lek, og begynte mentalt å forberede meg på løpingen. Lette smerter i korsryggen begynte å komme, men pytt pytt.

Skift til løping: Henge opp sykkel, av med hjelm, ut med mat - flasken i hånden - LØP.

En runde på stadion. Hører mine kjære rope og heie. Etter at jeg kommer inn i skogen presser det på blæra. Jeg må "tisse som pokker", og bena snubler langs bakken. Se etter et sted å sette seg ned, kommer ikke til å klare 5km slik. Jeg ser at neste checkpoint er på 2 km, jeg når den først, tenker jeg. Det er oppvarmingen min uansett. Finner en busk, ned på huk, opp igjen og løper videre. Ruller gjennom skoen, blikket frem og suser av gårde. Det går som en drøm - sånn som jeg har trent på. Jeg begynner å se stranden vi startet fra, løper inn mot stadion. Hører navnet mitt fra NRF, mamma og pappa. Blir tatt i mot, og tårene spretter. Jeg står i mål - jeg har klart det, Gjennomført et enormt hardt løp med Sjøgrens Syndrom, og en enorm reise på 10 mnd.

Nå kan jeg stole på kroppen min - den kan takle alt nå.

ALT ER MULIG - hvis man virkelig vil