Se de små tingene VS Sosialt nettverk.

Et stort ønske er å kunne være like aktiv som alle andre på sosiale medier. Være like attraktiv, og være veldig spennende for omverden, og  til slutt bli priset med mange “likes”

Men henne liv er ikke slik. Det er noen dager så vanskelig å stå opp om morgenen. Det er tungt å gå inn i dusjen, kle- og sminke seg til et “disent” ansikt for å ikke føle at man ser dårlig ut. Til tross for at hun har sovet 8-10 timer tungt denne natten, vet hun at denne dagen, som andre med fatigue, vil det ikke utgjøre noe forskjell. Hva er vitsen egentlig med å gå på bade, annet enn å gå på do? Hun må likevel legge seg om noen timer igjen for å så sove mer.

“Våken søvn”, er det hun kaller det. Kroppen sover, øynene er så tunge at de går opp og ned av seg selv, og hun dagdrømmer når de er lukket. Det er vanskelig hvor lenge dette kan stå på. Noen timer, noen dager. Hva er spennende med å denne delen av livet hennes? En kropp som ligger i sengen i dvale. Vil egentlig bare gjemme seg, langt under alle dynene, putene, teppene og katten i den store sengen.

De siste uken har hun fordunset fra Instagram, facebook og annet. Det har ikke vært aktuelt, det kostet en rekke følgere, og kommentarer. Med det første så svei det litt, men etter å reflektere over det hele, så hun hvor manipulert verden er av dette. Kontakten mellom mennesker, og ekte kommunikasjon med de hun setter pris på, var verd så mye mer. Og definerte til slutt alle kanalene hun hadde på smarttelefonen.

Ringe noen - det er kun få nummer som blir brukt, og kun i formelle former. Endre - når tiden er knapp til å gå på besøk, eller avstanden er for stor - koseligere å ringes, høre en stemme og høre følelsene.

Vanlig SMS ble i dag brukt en sjelden gang, og da bare i jobbsammenheng, og moren. Info Formidling. Booking og bekreftelse av avtaler. - endre bruken

Messenger og Facebook: Få tak i større antall mennesker i en gruppe om info om samme ting, deling av bilder og eventer. Foreningsarbeid, jobbforumer her og der. Social Network på sitt beste.

Snap: er egentlig en moro kanal med hverdagsøyeblikk - man skal egentlig ikke forvente response, og det en selv som bestemmer hva man deler, og det er opp til mottaker å se det som blir sendt, hvor lenge, og om det skal gi en respons.

Sosialt møte: mest jobb, og de hun kunne slappe helt av med. Endre - bli mer spontan og ha guts - hvorfor må det ende opp mot en romantisk date fordi det er av motsatt kjønn, eller ute på byn med venninner - for eller i hverdagen er for busy

Det forventes så ekstrem mye, fordi disse appene lager disse forventningene. Det slår henne. Hun har ikke sett på det på den måten før. Når hun føler det jaget, må jo andre også føle det - at det blir et evig mas. Man går personlig co-op, og ikke blir akseptert, når man ikke er moro nok, eller sexy nok når det ikke kommer respons. Tror man, eller er det riktig? Er man for tilgjengelig til at man mister interessen i andre øyne, eller er det en tanke som blir oppjaget av en alt dårlig selvfølelse. En selvfølelse som har blitt strippet til mer negativt av denne adferden som skjer via sosiale medier og apper? Det er jo en heltidsjobb kun få kan utføre og leve av.

Hun hadde faktisk satt på seg så mye forventninger til seg selv, at hun ble mer syk av tidsnød for å ikke legge ut eller sende nok “image” om seg selv. Hva er galt med dette bilde, tenkte hun? Hun er jo et normalt menneske i mengden.

Ring en venn !!!!

Over et vinglass diskutere hun dette tema med en av hennes nærmeste venninner som føler på det samme. Angsten, redselen, det å ikke være god nok, eller prestere nok - enn å bare være seg og sitt. Denne venninnen har vært der i over 20 år, og hennes meninger betyr mye. De kan se på hverandre; det er som å se seg selv i speilet, og men får respons i uttrykkene som beskriver alt som blir “følt” på av den andre. Det er en ekte respons uten ord, det er følelser og de er til stede der og da. Det ville de aldri fått over en Snap eller et hjerte i en tekstmelding.  

Noen dager etter en halv flaske rødvin, delt med en fantastisk venninne, er hun tilbake på på arbeidsplassen sin hjemme hos foreldrene. Det jobbes flittig på det 100 år gamle skattholdet som hun har fått av gud foreldrene sine.

Tankene går til hennes farmor sånn plutselig. Deres samtaler var genuine, spesielt om de små tingene som betydde noe. Farmoren døde sist sommer, og klarte akkurat å fylle 90 år. Hele familien av stort og smått var rundt henne på den store feiringen. Det var godt og vondt på en gang. De visste alle sammen at dette mest sannsynlig siste gang.

Det er mer enn 6 måneder siden hun gikk bort nå. Farmor. Hun sovnet stille inn en fredag, en vakker sommermorgen. Mange år med sykdom spiste henne opp. Det var en stor sorg, men hun husker godt at på det tidspunktet klarte hun ikke å sørge. Noe som gjør så vondt. Det skar i samvittigheten at hun følte seg følelsesløs. Det var leit, men ikke mer. Det var verre å vente på beskjeden om at den gamle damen hadde gått borte, enn hva som kom ut av følelser etter bortgangen. Det var ingenting. Tårene var brukt opp. På det tidspunktet bestemte hun  seg for at hun ville lese tanker, og minnene i kirken, kanskje det ville hjelpe på med å følelsene tilbake.

Sorg er frykt, og uvant. Det er vakkert, og en stor del av livet. Hun hadde lære mye av den vise damen fra vestlandet.

"Det å se detaljene i det store bilde" sa farmor,

"Det er det som spiller en rolle, og gjør en forskjell,

bare synd få legger merke til det, eller bryr seg om det"

På dette tidspunktet, den sommeren og før det, hadde hun aldri gitt detaljene rundt seg en tanke. Etter at farmoren ble borte, ble alle minner og samtaler som hun kunne huske, rullet gjennom hodet som en film. Smilte når det kommer opp noe morsomt, gråter når det kom et bilde som hun så gjerne  skulle gjort alt for å høre eller se igjen. Der var om andre minner også som ikke inkludert Farmor - det var uvant. En ny opplevelse.

Hun brukte tid på å filosofere og reflektere, timene gikk uten å kunne huske at hun ble forstyrret.

Familien hennes er kjent for å grave seg ned i jobb, trening eller noe når det er tøft, eller bare gjemme seg i sitt og skyve det fra seg, fremfor å ta det imot. I dette tilfelle skjedde noe annet. Hun hadde en iver til å se litt mer på ting i perspektiv, og se hva som skjedde: lært seg å se alle elementer ved- og i livet, hverdagen, ting hun eier, hva hun ønsker, og ikke minst se relasjoner til andre i et annet lys.

"KILL YOUR DARLINGS” en setning hun hadde lært for lenge siden, og dermed skjedd dette; altså ta bort det man elsker/liker, men kan leve fint uten.

• Mobilen har blitt satt på lydløs til en hver tid, og alle varslinger på apper tatt bort, samt slette unødvendig appe.
• Verken musikk eller samtaler på kollektivtransport.  
• Legge merke til hva som faktisk skjedde rundt henne; hvem, hva, hvordan, hvilke og “adferd”  - helt utrolig hvor fargerik, givende og interessant hverdagen kunne bli.
• Bruke mer tid på de menneskene som betydde noe for henne, og de hun ønsket å bli bedre kjent med. Ikke minst få kontakt med igjen. Rett og slett bygge relasjoner, og pleie relasjoner.
• Tenke på hvordan hun verbalt responderte til andre (spesielt på sårbare dager) hvordan hun tok imot informasjon, og hvilken reaksjon hun fikk på det som ble sagt eller gjort.
• Tok innover seg hva som trigget negativ stress (sorg, angst, konfrontasjoner og relasjoner), hva som skjedde med kroppen, sykdomsaktiviteten og hva som skulle til for å la det slippe igjen
• Trening: hva er for mye eller for lite, er det hodet som holdt henne igjen eller er det anatomien.

Dette virker kanskje mye å tenke på, men det var faktisk så enkelt med å lære seg å løfte opp blikket, smile til de du møter, og se hva responsen gjør med begge. Helt utrolig og fantastisk, hun smilte for seg selv.

Nå etter en slik stor sorg har hun klart å nesten gjøre en helomvending, med å sette nye, og viktigere ting i fokus for akkurat henne. Det skal være fokus på hvem hun er, og hva som er viktig der og da, og for det livet hun lever. Kunne være bekymringsfri ved å snakke fritt og være utilgjengelig når det passet henne. Liten hverdags magi.

Så tilbake til denne detaljen om "LOOK-LIKES" på Instagram eller facebook, eller alle andre apper - for den saken skyld. Det definerer ikke henne, ikke nå lenger, men dette definerer hva omverden har blitt til. Det er skremmende, skammelig, og miljøskadelig - spesielt for den  mentale helse. Det var dette farmoren så. Helt fra en annen tid, uten smarttelefon, og bare ved å være en flott dame med øyne og ører på rett plass.

Så til hvorfor de små tingene har blitt mer og mer viktig:

Tro til hva man står for, hvem man er, og sine drømmer  - en hel gjeng med familie og venner som støtter. Det er det viktigste. De små viktige elementer i det store bilde, er portrettet av hvem man er, og hvor man kommer fra - og det er det som skal skinne igjennom og ut, ikke andre veien og inn.

Lest i kirken og en siste takk;

"Du ga oss minner.

Fra tidlig alder sørget du for at vi skulle forstå hvem vi var, hvor vi kom fra og hjalp oss med å finne drømmene og mål med livet. Hvilken retning, spilte ingen rolle, den kunne også gjerne endre seg underveis. Men så lenge vi fulgte hjertet og tro mot oss selv - var det viktigste.

Du sørget for at vår historie ikke skulle bli glemt. Du ga oss gode bilder av genene til slektstreet. Det ble fortalt historier om godt og vondt fra fortiden, slik at vi i dag kan sette mer pris på fremtiden. Bare ved å forstå hvor vi kom fra.

Som den mest solide, sterkeste og staeste damen du var, ga du klart uttrykk på rettferdighet, kjærlighet, og tro til oss selv. Trygghet og godhet sammen med vise ord var din medisin til alt. Sammen med alt dette, var det også gode doser med takknemlighet fra din side at vi bare var der med deg

"Ikke ta de små tingene forgitt..." sa du, "....det er de som teller i det store bildet".

Det er et siste minne jeg kommer til å ha mest kjært. Jeg forsto nok ikke dette før etter at du hadde forlatt oss helt. Det er latteren din. Smilende øyne, som ga et lurt blikk på at noe veldig godt er i vente på en eller annen måte. En overraskelse eller godis. Men den latteren, farmor, der du først "kvekker" til med en lyd, og ler så høyt at det er ikke tvil om at det er deg.

Tenk at det er først nå jeg vet hvor jeg har det fra - jeg gjør det samme selv, og har alltid gjort det"

Snakk om å få de små detaljene i hverdagen til å lyse opp, og plutselig blir de det viktigste man ser. Ta tak i dem, ta dem imote.

(Husk å ta pause fra teknologien, og gå tilbake til basic)